Racereport Norseman 2017 fra Arne

Racereport Norseman 2017 fra Arne

Var så “heldig” å få plass til Norseman xtreme triathlon i fjor høst. Starter med 3,8 km svømmming i Eidfjord, før du sykler 180 km over Hardangervidda og det hele avsluttes med en fullmaraton, 42 km, med målgang opp på Gaustadtoppen 🙂

Over 3500 fra 80 forskjellige land har søkt på de 350 deltakerplassene som legges ut i lotteriet. Hvor heldig går det an å bli..? Har vært med på Ironman distanse i fjor, men den var mye “flatere” enn denne. Alle deltakere er pålagt å ha med seg minimum en person som personlig support. Samboer, Kristin Krogstad, er da mitt selvfølgelige valg.

Vi får en anelse om hva det er jeg har i vente når vi kjører ned Onsdag kveld. Vi kom inn i sykkelløypa omtrent halvvegs, bare i motsatt retning, på tur ned til Eidfjord. Storslått natur, men ganske så kaldt der oppe på vidda. Brøytestikkene står tette som hagl og minner mer om 3 meter lange hesjestaur, litt vind er vel ikke utenkelig å få. Hyppige besøk på Yr.no forteller meg at det muligens blir en del nedbør på konkurransedagen. Kombinert med lav temperatur er det alltid en vinner. Torsdagen går med til en liten sykkeltur inn til Kinsarvik med Kristin. Planen er å prøve isvannet i Eidfjord senere på dagen. Vind, regn og bølger setter en effektiv stopper for motivasjonen.

Vi møter Anne Grethe Kvist og Erik Tscherning senere på kvelden. De jobber begge i ASKO,men på andre regionslager. Jeg er litt spent på å møte de, men de viser seg begge å være superhyggelige. Vi har hatt litt sporadisk kontakt, men bare på telefon siden i vinter.

Under frokosten fredag prates det masse rundt bordene om det kalde vannet i Eidfjord som jeg har planlagt å teste. Det klarer faktisk å påvirke meg til å kjøpe “vannsokker” og neoprenhette før testingenOppholdsvær og stille sjø gjør sitt til at den planlagte svømmeturen faktisk blir noe av, 13 grader i vannet er ikke all verden, men føles ikke så verst. Plasker i 20 minutter før jeg avslutter, ikke noe mer å gjøre nå av fysiske utskeielser før konkurransen dagen etter. Det blir allikevel nok å ta seg til utover kvelden med pakking av mat og planlegging av langestopp sammen med Kristin.

Utpå kvelden kommer Linda og Anders fra ASKO NORGE. De har tatt turen fra Oslo bare for å følge oss ASKO-deltakere underveis. ASKO er et bra firma å jobbe i, som verdsetter en aktiv livsstil, noe som passer meg bra. Vi spiser middag med de og skravler litt før jeg må pakke ferdig. Klokken 23 er alt klart og vi går til sengs, litt sent når du må stå opp kl 02.30. Ferga, som kommer og henter oss, har avgang 04.00, og da må sykkel og tøy være sjekket inn i skiftesonen senest 03.45. Etter usle 3,5 time lett søvn blir jeg vekt av ferjeduren ute i fjorden. Det er den ferja jeg skal hoppe fra kl 05.00. Blir fort tatt av stundens alvor når en ser ferja kommer i mørket og legger til utenfor hotellet. Dommedag er nær. Kl 02.45 er frokosten påbegynt. Ingen matlyst å spore opp, men mat må ned når et halvt døgn med slit venter. I frokostsalen spilles filmmusikken fra Rocky 4. Blir litt stressa av sånt, føles som en skal i krigen… 03.30 går vi ned til skiftesonen og sjekker inn sykkel og tøy, tøyet må pakkes inn siden det regner, tøff dag i vente.

Går inn på ferga kl 04.00 sammen med rundt 300 andre i våtdrakt…. Litt trolsk stemning, det er ganske mørkt enda. Jeg går opp i salongen og setter meg sammen med Kjell Sundli, hardbarka trønder og roligheta sjøl. Foran oss står en utlending og varmer opp på febrilsk vis, fekter med armene og veiver fælt. 04.50 er ferga i posisjon og vi slippes ut i vannet. Vi må svømme 200 meter bort til noen kajakker før starten går kl 05.00. Jeg forventer ei nedtelling, men den kommer aldri. Skvetter av et horn og galskapen er i gang. 3800 meter føles veldig langt, det slår meg at noen sjeler faktisk gidder å stå langs land å se på dette midt på natta. Det baskes og slåss i vannet de første meterne før det løser seg opp. Håper bare ikke jeg mister neoprensokkene av at noen basker bort i meg uti der. Jeg observerer en løs neoprensokk i vannet foran meg like etterpå, det kriges i front. Opp av vannet etter 1.15 … rimelig følelsesløs i fingra som jeg er, er det topp å ha hjelp av Kristin i skiftesonen. Tar på ei ekstra trøye pga regnet som bøtter ned.. Fiser i vei opp Måbødalen og passerer folk i hopetall, men plutselig kommer Anne Nevin opp på sida og forsvinner forbi i et jevnt godt driv, får lyst til å henge på men kjenner at det er ikke dagen til å kjøre seg tom i starten. Ut av Måbøtunnelen får jeg ei advarsel om at jeg ikke har truffet toppformen… krampe i begge bein og magen etter 25 km. Krise… får varsla Kristin at hu må få langa salttabletter snarest! Hu fixer det ved neste stoppmulighet, oppe på Dyranut er det 5 grader og regn, bare å stoppe å få på seg regnklær. Alt er bare hat nå, prøver å presse innpå polarbrødet på baklomma men det bare gjemmer seg inne i munnhulen, vil ikke ned.

Etter 50 km kommer Erik Jordahl susende forbi, vi fulgte hverandre som skygger under Trollveggen tri for et år siden, men i dag må jeg resignere… han drar bare i fra… etter halvkjørt er været lettet og jeg får også et gjensyn med Anne Nevin, som passeres. Men jeg blir liksom aldri kvitt hu. Hu haler innpå i bakkene og jeg drar i fra på flatene. Eric Nevin og Anders M Brunlanger til henne, og det er moro å se de i stigningene. Makan til entusiastisk gjeng! Må flire når jeg hører Eric brøler -“Anne, you gotta take that fucking bottle, you gotta take it!!” Ingen kjære mor der i gården!! Vi passerer hu dama som ligger på 2. plass opp til Imingfjell, Anne har skumle hensikter! Alle vet hva det råskinnet presterer i joggesko! Jeg får litt forsprang til Anne siste 30 km ned fra Imingfjell og inn mot skiftesonen naturlig nok, gravitasjonen hjelper meg. Overgangen til løp går greit, kroppen vil gjerne springe litt fortere, men er litt smart og holder igjen til det som venter…. Faktisk skal det vise seg at jeg ikke holder nok igjen…. Etter 8-9 km begynner Team Nevin å nærme seg, hu passerer like etterpå, men det synes jeg er bare moro! Jeg ønsker hu lykke til i det hun passerer og ser at hu har gull i jernblikket! Får også rapport fra Kristin senere at Anne holder på å spise seg inn på 1. plass i kvinneklassen, ufattelig moro!

Tempoet mitt begynner å rakne etter 15-16 km , sulten kjennes, men jeg klarer ikke å få i meg stort…. Cola-vann/farris og gel/potetgull er noe av det som går ned… blir ikke spesielt god i magen av det… Det bekreftes av et par andre løpere som står med rævvæ til værs ute i grøfta… nesten litt godt å se andre slite også…

Etter rundt 20 km kommer Gaustadtoppen til syne, et monster av et fjell som jeg ikke får umiddelbar lyst til å bestige… må begynne å gå litt innimellom nå… Etter 25 km,ved Rjukan, er det slutt på flatene og den beryktede “Zombie hill” starter…Passende navn, 10 km med konstant stigning , før det flater ut 1-2 km med en falsk flate og så er det 5 km med steinur opp mot toppen… Den eneste plassen jeg er i nærheten av å løpe er oppe på den falske flata. Kristin prøver å motivere og vil så gjerne ha opp tempoet, men jeg klarer ikke. Ikke før de siste 2 km , da bestemmer jeg meg for at nok er nok, er lei av å bli innhentet av andre løpere, toppen kommer nærmere og nærmere og målgangen kommer til syne! Fantastisk! Linda og Anders fra ASKO heier de siste meterne og smerten tar endelig en ende! I mål. Endte opp på 40. plass totalt og det er jeg godt fornøyd med på en middels dag! Får høre at Nevin har vunnet dameklassen og satt ny løyperekord i dameklassen og det gjør bare gleden enda større!! Senere på kvelden er det buffet på kvelden og det blir middag med resten av ASKO-gjengen som har fullført med stil de også! Dette var en hard dag på “jobben” som jeg nok aldri kommer til å glemme!!!